Kulta

Denne fantastiske byen i det flate deltalandskapet, omgitt av vann som leder ut mot Kvitesjøen i nord. Øylandskapet som endres ettersom vann graver ut nye årer i deltaet på vei mot havet.
Det sier seg selv at myggen også var ganske tilstede, men hva gjør vel det når man overveldes av fantastiske venner og opplevelsene står i kø.

Tor-Bjørn er nesten blitt russer i løpet av sine 4 uker, i allefall er språket blitt en blanding av norsk-russer-tysk, ispedd engelske ord som forsøker å tydeliggjøre forståelsen enda litt, fascinerende hvordan vi kan forstå når vi ikke forstår. Alt ble lettere når Ivan, vår kunstnervenn fra Oslo/Murmansk ankom, flere hender, en frisk kommunikasjonskanal, et nytt kunstnerhode til å forme. Ikke til å skjule at når tida er knapp er ikke alternativ kommunikasjonsform mer enn mest til hinder.

Regnet har pisket og sola har stekt i fire uker mens vi bygger skulpturen bit for bit. Vi inviteres på fisketur på mektige Dvina, omvisning i deltaet, på vann og på land. Vi har sett Kvitesjøen i midnattsol fra den forbudte by, og besøkt tradisjonenes arne Mayle Kareley. Skulpturen tar sakte form, kanskje litt vel sakte, det blir hektisk til sene nattetimer når det nærmer seg torsdag 25. Juni – den store dagen for avduking, flotte gjester er ventet.

Den siste uka er også resten av gjestene fra Tromsø ankommet, og er ennå i tilpassing og inspeksjon av spillearenaer på den store gateteaterfestivalen vi skal presentere vår forestilling KAK SPREK? Samtidig forberedes opptog og kort scenepresentasjon av gruppa. Vår tolk Katya og festivalen busser oss rundt mellom måltider og gjøremål. Opptoget gir oss mulighet til å hilse på andre aktører fra hele verden, få inntrykk av deres bidrag til denne 15-års jubileumsfesten, nesten alle grupper har vært her før, gjennom de 15 siste årene, denne gang med nye forestillinger. Anledningen er perfekt for at Norge også representeres i festivalen, vi føler oss heldige!

Opptoget flyter over i en gigantisk menneskeelv i dét publikum i ren entusiasme blander seg med aktørene og flyter med, vi mister oversikt over hverandre, her er det bare å følge strømmen i takt med Dvina på vår venstre side. Festen er i gang.

Vi spiller forestillinger hver dag, Bente løper mellom gateteaterfestivalen og Rehabiliteringssenteret hvor skulpturen står og stresser seg klar. Åpningsseremonien skal koordineres og lages i en fin ramme. Rehabiliteringssenteret som får skipet i gave, som tumleplass og lekeskulptur for de 500 ungene som er innom i løpet av dagen, har fått enorm oppmerksomhet på grunn av skulpturen, alle vil bidra inn og være en del av denne fantastiske gaven. Kunstnerne har naturlig nok også fått mye medieoppmerksomhet, ikke mindre ble det med åpningen av en egen separat kunstutstilling på Vitenskapsbiblioteket nær sentrum, alle kunstnerne presenterte seg gjennom verk eller henvisninger til tidligere arbeider. Gigantbibliotek hvor alle vitenskapene er samlet, kunst er en stor del av det, overalt i det vi gjør opplever vi at her er kunsten en alvorlig sak, opphøyet, og ikke noe å kimse med. Serious business!

Våre artister blir også overfalt av autografjegere, media, radio, tv, alle vil ha en bit, hva handler dette om og hvorfor KAK SPREK? hva betyr egentlig det? Alle kjenner til pomorhandel og den kommunikasjon det var mellom våre folk på den tiden, og meldingen tilbake fra en i mediekorpset var at russerne alltid skule intellektualisere teateret, og at Russland trengte og hadde godt av slike forestillinger. De er klar for mer gjøgleri, scenekamp og nysirkus. Ikke rart man blir beruset som stjerner av all oppmerksomhet, nyte det mens det varer, hjemme vet vi sakene er litt mer normalisert og dempet!

Mens publikum stråler og jubler ute i gatene, jubler også klientene ved mentalsykehuset vi spilte for onsdagen. Upåklagelig respons, herlig stemning i taket, luene kastes i været og engelske spredte kjærlighetsord kastes ut av de som kan slikt språk, en minneverdig opplevelse, og utrolig viktig sosialt sett for festivalen å være tilstede også for dem som ikke kan vandre gatelangs. Gateteaterfestivalen har også tatt skulpturprosjektet under vingen som et sosialt prosjekt i forhold til barn med fysisk og psykisk utviklingshemming. God idé for skipet tenkte vi i utgangspunktet, men etter hvert ble vi undrende til hvem som tjente seg goodwill av hvem. Skipets magnet på presse og offentlig interesse gjorde at folk flest hadde stor bevissthet om prosjektet selv uten hjelp fra festivalen. Siden det 14 meter lange skipet står i hagen til et rehabiliteringssenter litt utenfor bykjernen, ga slik tilbakemeldinger utrolig selvtillit og egenverdi til prosjektet som vi kanskje ikke hadde forventet, men igjen; kunst er serious business in Russia!

Det er dagen for åpningen av skipet; gjestelisten av offisielle gjester er lang, ordfører, fylkesordfører, barentsrepresentanter, sponsorer, alle har en liten delegasjon med seg, frivillige, sentrets folk, festivalens delegasjon, en stor Tromsø-delegasjon, og vi har med oss vår egen fylkeskultursjef, sola skinner og siste pussestøv kostes bort fra skipsdekket, skuta er klar til å inntas! Barnas dag er ute, vi sparer de fleste taler til mottagelsen inne, hvor barna kan få slippes løs ute, hvor mange taler kan de tåle på en dag? Utålmodige, men latterfylte når underbitte, late og hissige vikinger fra Norge sloss på dekk med en komisk geip hengende, og de vil nok lure en dag de har lært at mange av deres forfedre kanskje nettopp kom herfra som vikinger og slo seg ned for å bygge og bo; hvordan i all verden det er mulig å slektes på slikt.

Våre nye visegruppevenner sang vakkert etter gjennomganger på kjøkkenet med en mimrefylt Bente; ja, slik var det visegruppa også gjorde det, samlet seg rundt kjøkkenbordet på øving. Vakkert. Og ikke glem hovedpersonene selv; barnas bidrag. En gledesfylt ballongdans med et stolt smil om munnen som visste at NÅ var skipet deres!

Etter 5 dagers forestillinger og stas rundt skulpturen pakkes utstilling og utstyr ned, vi er fryktelig lykkelig slitne, har mange nye venner og mange nye ideer til fremtidige prosjekt, hvor vi kanskje finner igjen noen av vennene, for det må være noe av poenget… nye nettverk, nye utvekslinger og nye samarbeidsprosjekt på tvers av landegrensene, VI er helt klart med!

På vegne av alle farende; Tor-Bjørn, Ivan, Bente, Kristoffer, Kristian, Klaus, Johannes, Martine, Axel og Anne Mette.